Slik lages musserende vin

Det finnes flere metoder for å lage musserende vin, felles for disse er at de hver på sin måte gir vinen bobler, smak og aroma.

Musserende vin er som regel hvit, men kan også være rød eller rosa. Siden fargen til blå druer sitter i skallet, og druekjøttet nesten alltid er fargeløst, kan både grønne og blå druer brukes til hvit musserende vin. Blanc de blancs (hvit av hvite) er hvitvin av bare grønne druer, mens blanc de noirs (hvit av mørke) er hvitvin av bare blå druer.

Perlende vin har et trykk på mellom 1 og 3 bar, mens musserende viner har et trykk på mellom 3 og 6 bar. De varierer fra tørre til søte, avhengig av hvilken mengde sukker den ferdige vinen tilsettes.

Som regel produseres musserende vin ved at det først lages en tørr og relativt alkoholsvak hvitvin uten bobler, på samme måte som vanlig hvitvinsproduksjon.

Hemmeligheten består i at når gjær «spiser» sukker, dannes det litt alkohol og karbondioksid. Dette skjer også når stille vin produseres, men da slippes karbondioksidet ut. Fanger man derimot dette karbondioksidet i en lukket tank eller flaske, får vinen bobler. Ønsker produsenten å gi vinen noe sødme, tilføres litt sukker rett før korken settes på.

Ulike metoder

Det finnes ulike metoder for å gi vinen bobler, smak og aroma. Noen krever tid, arbeid og penger, andre er enklere og raskere:

Brusmetoden

Brusmetoden er en enkel metode som gir enkle viner: Karbondioksid presses inn i vinen fra en gassbeholder under tappeprosessen, på samme måte som med mineralvann med bobler. 

Tankmetoden

Tankmetoden kalles også cuve close eller charmat-metoden. Prosecco og moscato d’Asti er eksempler på musserende vin som lages på denne måten. En temperaturkontrollert ståltank med ferdig hvitvin settes under trykk. Gjær og sukker tilsettes vinen, og etter en rask gjæring nummer to fjernes bunnfallet, og vinen flasketappes under trykk.

Den klassiske metoden

Den klassiske metoden kalles også méthode traditionelle eller champagnemetoden, men brukes til både champagne, cava, crémant og flere andre typer musserende vin. Den består av en annengangsgjæring i flasken, i motsetning til tankmetoden, hvor gjæring nummer to skjer i tanken. Denne metoden gir det mest komplekse resultatet og de mest lagringsdyktige vinene.

Den stille basevinen tappes på flasker, og gjær og sukker tilsettes før en bruskork settes på. Dermed starter annengangsgjæringen i flasken. Det dannes litt bunnfall – døde gjærceller – i hver flaske. Flaskene lagres i en periode, fra noen måneder til mange år, avhengig av produsentens ønsker og områdets tradisjoner og krav. Det spesielle ved metoden er at bunnfallet får være med under lagringen. Jo lenger lagring på bunnfallet, jo mer sammensatt blir vinens smak og aromaer. Kjeks, brød, bakervarer og krydder er blant aromaene vinen kan få fra dette oppholdet på bermen . Dette preget av lagring på bunnfall kalles gjerne autolysepreg.

Når lagringen er unnagjort, må bunnfallet fjernes. Dette gjøres ved at flaskene snus fra liggende til stående  posisjon, gradvis og over lang tid. Dette gjøres for hånd eller ved hjelp av spesielle maskiner. Den tidkrevende prosessen, kalt remuage, sørger for at bunnfallet legger seg i flaskehalsen. Flasketuten fryses, og proppen med bunnfall kan dermed fjernes uten at boblene i vinen slipper ut. Dette kalles dégorgement.

Før korken settes på, tilfører produsenten ofte en blanding av basevin og sukker for å gi vinen ønsket sødme. Dette kalles dosage.

Kilde: Vinmonopolet.no